SNART FRISK!!

Each of us guards a gate of change
that can only be unlocked from
the inside.
We can not open the gate of another,
either by argument or by emotional appeal.

(Marilyn Ferguson)

Jeg forteller min historie fordi jeg vet at det er mange i Norge som opplever dette, eller kjenner noen som gjør det...

Må legge til at dette er mine personlige erfaringer, og at min måte ikke nødvendigvis passer for alle i samme situasjon, men kanskje kan du bli inspirert til å finne en egen måte??

Sett i ettertid, kan jeg si at jeg nesten er glad for at det skjedde med meg. Jeg har lært så mye! Dessuten er det bare helt utrolig vilke ressurser man oppdager at finnes i oss mennesker. Ja, for de bare ligger der å venter på å bli oppdaget... For ikke å snakke om hva man opplever av støtte og hjelp fra venner og familie!!

Dessuten kan kunnskap om hundetrening brukes til mye mer en
hunder!

Jeg må selvsagt også fortelle om Lightning Pocess som til slutt gjorde RASKT ende på alle sorger! Jeg har lagt ut linker nederst på siden.

Rosenterapeut Gunn Gudmundson, min fastlege Torgeir Holme og psykolog Kjell Mejland har også betydd veldig mye!

Ok. Det hele startet i slutten av september 2007. Jeg satt på jobben (jobbet som interiørkonsulent for et lite kjøkkenfirma) og holdt som vanlig på med kjøkkentegning da jeg følte at jeg så skikkelig uskarpt. Etter en stund ble jeg også svimmel og kvalm... Kort fortalt ble det undersøkelser først av øynene, videre til scanning av hodet, og da det ikke gav seg ble det sykehus og "full pakke." Alle mulige undersøkelser ble gjort - uten resultat.

Etter ca 14 dager var jeg igrunnen isolert fra verden... Tålte ikke lys, lyder eller noen form for emosjonell påkjenning. Jan måtte bare hviske, og barna måtte liste seg rundt i huset....

Mørke solbriller og ørepropper ble livsnødvendig. Det samme ble to typer sovepiller, angstdempende medisin og til sist antideprissiva...
Jeg som aldri tar medisiner ellers.

På sykehuset ble det tidlig fastslått (av ca 20 leger) at dette var såkalt ME - eller kronisk utmattelsessyndrom. Dette hadde jeg jo lest om - og at det kunne gå årevis i mørke rom... så jeg ble veldig stresset og fortvilet.

Da jeg spurte noen av legene hva som kunne gjøres, trakk de på skuldrene og forsvant. Jeg spurte om det fantes alternative behandlingsformer, men "slikt snakket man ikke om her"! En eldre lege sa: "hadde det vært i gamle dager, så hadde vi sendt deg på høyfjellshotell"... En annen sa at jeg skulle leve sunt... Må si jeg opplevde legene på sykehuset som ganske avvisende og arrogante.
Til gjengjeld var sykepleierne helt fantastiske!!

Jan kom hver dag for å støtte og hjelpe meg. Han opprettet til og med eget arbeidskontor på rommet mitt for å kunne være der for meg. Han passet hver dag på at legene gjorde alt de kunne, og han var mitt talerør. Jeg orket jo ikke å snakke med noen. Lykkelig den som har en Jan til å ordne opp for seg... han var min klippe!!

Det ble allikevel tidlig klart for meg at her måtte jeg foreta et eget valg.
For meg var det ikke aktuelt å bli liggende i mørke, lydisolerte rom!!
Jeg hadde en familie og -den gang- to hunder som trengte meg.
Hele livet har jeg gått i skogen hver dag, så det var det jeg skulle tilbake til! Mira var da ca 10 mnd, og vi var godt i gang med treningen.

Den 5. og siste dagen på sykehuset var jeg skikkelig langt nede. Jeg følte meg som levende begravet, og lurte på om det var verdt å fortsette.. Matlysten var totalt fraværende, og alt var bare SVART!

Da begynte tankene å surre. Jeg begynte å tenke på hundene mine, og plutselig slo det meg en tanke: jeg har jo trent hunder i 30 år... det må da kunne brukes til noe???  Hva med gradvis opptrening med positiv forsterkning??? Jeg følte det som å oppstå fra "de døde" Dette er løsningen!! Jeg følte det så STERKT!!

Like før jeg måtte dra fra sykehuset, fikk jeg mast meg til et møte med en psykiater: Pia Løvgren. Det ble virkelig et vendepunkt!
Hun støttet meg fullt ut i min teori, og sa at det het kognitiv trening, og at det har vært brukt på ME pasienter før! Snakk om forvandling! Jeg satt "en meter" over senga og strålte!! Riktignok ble påkjenningen litt meget, og det hele endte med et mega angst anfall! (mitt første av mange) Allikevel følte jeg sterkt at det var veien å gå. 
Fantastiske søster Grete var der og støttet meg, og jeg startet samme dag med "opplegget mitt".




 

Hva gjør jeg med hundene??

Jeg skjønte fort at jeg ikke kunne ta meg av hundene. Det var nesten det vanskeligste. Barna var jo ganske store og hadde mange rundt seg, så de klarte seg etter forholdene bra. 

Med Aino var saken klar. Hun kunne komme og gå til sine venner Kjell og Eva. Det er et eldre ektepar som hadde mistet sin kjære hund, og gledet seg over å kunne ha Aino. De hadde passet henne nesten daglig i flere år allerede. Hun var nesten like mye der som hos oss.

Våre gode venner Ann Cristin og Gunnar Eri stilte velvillig opp for Mira, og det ble mye frem og tilbake. Ettersom de også hadde sin nye valp, ble det allikevel etter hvert en uholdbar situasjon.

Min eldste sønn Jørgen var også kjempeflink til å gå lange turer med Mira før vi fikk plassert henne bort og i de periodene hun var hjemme.

Jeg måtte bare overlate styringen til Jan, for jeg hadde mer enn nok med meg selv. Jeg hadde endog antydet tanken på å levere Mira tilbake til oppdretter.. Jan ville imidlertid ikke gi seg så lett.
Han ringte til oppdretter Cima Cohen på Kelliegården. Utrolige Cima sa: Kom med Mira! Hun kan være her så lenge det behøves!
Bare den som har et kjæledyr vet hva dette betyr.. Jeg bare gråt og gråt - gledestårer! Allikevel var det var tungt å se henne dra; ville jeg se henne igjen??

Etter 2,5 mnd var det stopp igjen. Cima sendte en mail og forklarte at Mira ikke trivdes i en så stor hundeflokk. Hun ble veldig stresset. Jeg følte straks at det var riktig, for Mira er en myk hund. Hva gjør vi nå? Cima tilbudte seg å ordne med omplassering, men Jan gjorde enda et forsøk: han ringte til Gro Hauge. Etter kort tid kom tilbakemeldingen: Hun kan være hos Liv Sjuve! Enda en gang var lettelsen enorm, men nå begynte jeg å lure på hvor mye jeg skulle utsette Mira for, og tanken på omplassering murret stadig.. Jeg ble jo på det tidspunktet bedre, så vi lot det gå litt til. Etter tre uker ble påkjenningen forståelig nok for stor med to store hunder for Liv.

Gro var klar i meldingen: Mira må bli her! Hvis ingen andre tar henne, så får hun komme til meg! ..men like etter fikk hun tak i Marianne Dahlen, og lykken var gjort!! Mira og Marianne fant hverandre totalt, og hele familien "omfavnet" henne. Her kunne hun bare bli så lenge vi trengte det!
Den støtten jeg fikk rundt Mira og Aino kan ikke beskrives med ord, og tårene bare renner når jeg tenker på dette.. Jeg fikk mennesker på "øverste hylle" til å ta seg av hundene, og det er deres fortjeneste at jeg kunne lykkelig gjenforenes med Mira utpå våren... TAKK ALLE SAMMEN!!!!!!!!!!!!

I tankenes verden..

Ja, for det ble jo som sagt MYE tid til å filosofere over livet! Jeg kunne jo ikke lese, se på TV, bruke pc, ringe eller møte venner.

Spørsmålene sto i kø! Hvorfor hendte dette meg??
Ettersom tiden gikk, fikk jeg sortert ut mange ting i livet mitt som hadde ført meg dit. Alle opplever vi jo mer og mindre motgang i livet, og det lagres vissnok på forskjellig vis - litt ettersom hvordan vi er "skrudd" sammen.

Jeg fikk etterhvert god trening i å la tankene vandre for å få tida til å gå. Jeg lærte til og med å sette pris på disse "tankespinntimene".

Det er utrolig hvordan man kan styre tankene dit man vil. Det gjelder bare å ha fokus på målet. Jeg kunne bestemme meg for et tema, og så fokusere på f.eks. en løsning. Da er det viktig å våge å se på alt som kommer opp, selv om de er vanskelige...

For min del ble det også riktig å oppsøke en psykolog, for å kunne sette litt ord på alt.
Til tross for at jeg gruet meg til å bevege meg ut - med tanke på lyder og inntrykk, var det alltid en befrielse å kunne lette på det innvendige "trykket". Mange nye og nyttige tanker dukket opp i etterkant av hvert møte. 

Jeg hadde også for meg at jeg ville til en rosenterapeut. Jeg ante egntlig ikke hva det var, men visste at det var en forsiktig form for behandling. 
Min søster Laila lette nøye og fant til slutt fram til en som virket veldig seriøs: Gunn Gudmundson på Trygg Helseklinikken i Tønsberg.

Den dagen jeg skulle dit, var jeg nok på det verste. Allikevel var jeg instilt på å reise, og ikke så lite håpefull.

Det ble et sterkt møte for meg. Vi fant hverandre med en gang. Endelig en som forsto alt jeg sa!

Rosenterapi handler om avspenning, og om at kroppen lagrer minner som hjernen ofte har glemt. Dette setter seg som spenninger i kroppen.
Med forsiktige trykk setter hun i gang prosesser i kroppen for at den skal kunne "slippe taket". Noen ganger vet vi hva som kommer opp, andre ganger ikke. Rosenterapeuten kommer av og til med stikkord som du kanskje kjenner igjen. Det handler mye om intuisjon. Hos meg kom det ofte opp sterke følelser under behandlingen, og lettelsen var stor etterpå. Faktisk kunne jeg også puste lettere - bokstavelig talt. Når man går å spenner seg, puster man ofte feil og blir enda mer forknytt.

Det ble mange turer til Gunn i året som fulgte, og hver gang føltes det lettere både fysisk og psykisk etterpå.

Jeg ble så imponert over denne metoden, at jeg nå har bestemt meg for å starte på utdannelse som rosenterapeut:-) ...så det kommer nok en side om det etterhvert...

Må også nevne min fastlege Torgeir Holme.
Han var på legevakta i en kritisk situasjon i begynnelsen av sykdommen. Han tok seg god tid, og vi følte at det endelig var en som var interessert og ville høre på det vi hadde å si. Det var en enorm lettelse!! Han hjalp meg med riktige doser av medisiner, og var villig til å følge meg opp til tross for at han hadde full pasientliste.

Det beste var at jeg kom dit hver 14. dag, og kunne bruke god tid til å snakke om alt. Jeg bestemte meg for å ha litt framgang å fortelle om for hver gang. Dette syntes han var interessant, og støttet meg hele veien. Det var viktig!!