Da er 2012 godt i gang, og det er allerede lysere i været. Første fine opplevelse i år har vært en tur til Sverige på kurs. Jeg har vært hos Emelie Cajsdotter for å jobbe litt mer med å utvide egne grenser. Emelie er forfatter av to tidligere nevnte bøker: Alla kungens hästar og Zander og tiden. Hun jobber med akupunktur, urtemedisin og berøringsterapi på dyr i tillegg til at hun er en meget dyktig dyretolk.
Dette var et nytt tokt for å bryte barrierer. Siden jeg var liten har hester vært en stor del av mitt liv. Har ridd ganske mye, jobbet på ridesenter og hatt egen hest. Av ulike årsaker ble jeg etter hvert redd for å ri, og har ikke sittet på en hest på 10 år. Før det sikkert 5 år. I tillegg har jeg prioritert familie, barn og hundesport. Noe som er like viktig for meg.
Oppgjennom årene har jeg allikevel savnet hestene, og nå var tiden inne til å komme tilbake. Bøkene til Emelie har inspirert meg masse, og da jeg fant et kurs med henne, visste jeg at dette var en meget fin måte å «gjenerobre» hesteryggen. Det ble en flott reise på mange måter. Emelie er direkte og skarp, og hun ser alt som foregår - både hos meg og hos hesten. Jeg fikk tildelt en eldre STOR hoppe, som var uendelig snill og tålmodig med meg.
Måtte bruke en høy krakk for å komme meg opp, men så var jeg tilbake i salen! Det var en super følelse og endelig være tilbake. Emelie sa jeg så ut som en liten unge som bare ville komme i gang. Og slik føltes det. Holdt litt hardt i tøylene i de første rundene, men turte etter hvert å slippe opp litt. Da responderte hesten umiddelbart med å bli mykere og mer villig.. Emelie rettledet meg hele tiden i forhold til hesten. Jeg ser at når jeg våger å slippe kontrollen litt og stole mer på at verden vil meg vel, så blir alt lettere.. Lærerikt!
Etter å ha travet noen runder merket jeg også mangel på ridemuskler og påfølgende mangel på stabilitet... Veldig frustrerende å vite hva man skal gjøre, men ikke ha en tjangs fordi kroppen ikke er trent :O Emelie sa det så fint: «jo, då musklerna finns där, men dom e mycket små!».. Hehe, ja og hun har jo helt rett;))
Etter en intens time, ba jeg tynt om å få slippe, og jeg ble heldigvis hørt. Svingte beinet kjekt over hesten og skulle til å hoppe elegant ned, men knærne sviktet og jeg landet som en sekk med poteter i sagmuggen.. Jaja, ikke noe vits i å prøve å redde stoltheten. Måtte bare le! Så utrolig sliten, men veldig fornøyd! Dag to fortsatte i samme duren, bortsett fra at nå var jeg støl og sliten fra dagen før. Allikevel var jeg kjempefornøyd med å ha brutt en ny barriere. Skal ikke en gang begynne beskrive hvor sliten og støl jeg var i tre hele dager etterpå.. Egentlig sliten på flere plan. Det tar på å utfordre seg selv, og man må regne med at psyken også blir intenst sliten etter sånne «økter» Men det var vel verdt det! Har fått så mye å tenke på i ettertid. Ser at all denne forsiktigheten også ligger mellom meg og de jeg omgås og det jeg vil utrette. Emelie tegnet en strek som vinglet hit og dit. Det forestilte meg.. Jeg prøver ofte å gå omveger for å komme til målet. Veldig tungvint! Så mer direkte og rett fram er målet, og det skal jeg få til!
Neste post på «programmet» blir siste intensivuke i Rosenmetoden. Gleder meg, samtidig som det er litt rart at det er siste dager som bare elev. En ny fase er på vei, og jeg gleder meg til det også. Denne uke fikk vi også nyheten om at Marion Rosen har gått bort – nesten 100 år gammel. Hunvar aktiv med behandlinger og kurs helt til det siste. Veldig vemodig, men samtidig føler meg mest av alt en stor takknemlighet for hennes fantastiske liv og arbeid. Hun så på Rosenmetoden som fredsarbeid, og har hjulpet og inspirert mennesker i sin 70 år lange aktive yrkeskarriere til å samhandle på en fredelig måte. R.I.P Marion.